Skrevet av Jarle Sørseth i kategorien Lokalt, Musikk · Sist oppdatert 10/04/2019 13:22

Nifingret organist (89) berger salmekabalen

Jon Vonhild rekker ikke alltid frem til tangentene med fingerstumpen sin, men han lar seg ikke stoppe av den grunn.

Oppdal

Det hadde gått dårlig i norsk menighetsliv uten velvillige frivillige. John Vognild er en av dem. Han trakterer orglene i Oppdal og omegn når det trengs – med bare ni intakte fingre.

Vognild er snart 90 år og orgelkrakkens superreserve. Han har sørget for tonefølge til salmesangen i Oppdal siden krigen og gir seg ikke, selv om han er permanent langtidsskadd.

Startet som 12-åring

John gikk i folkeskolen da den orgelkyndige læreren Ingebrigt Toftaker kom til Vognill-bygda vest for Oppdal sentrum. Johns besteforeldre hadde gått til innkjøp av et trøorgel på 30-tallet. Det hadde han forsøkt seg på.

– Men jeg hadde ingen begreper om noter, sier den beskjedne tangentoperatøren som gjør hva han kan for ikke å framheve seg selv. I stedet trekker han fram sine hjelpere på veien fram til organisteksamen og fast organiststilling. Skolemester Toftaker er blant dem.

– Han lærte meg grundig noter, noteverdier og takt, sier Vognild som ble orgellærling som 12-åring og fortsatte til Toftaker mente han ikke hadde noe mer å lære vekk. Ved juletider det året, i 1942, skulle elevene synge høytiden inn. En medelev mente John burde spille til.

– Det gikk fint helt til vi skulle synge «Her kommer dine arme små». Da fikk jeg det ikke til, husker John som ikke synes at debuten var den beste. På hjemmebane spilte han gjerne Kongesangen, til stor glede for bestemora. Den ble en slager i stua hjemme.

– Det var kjøle til greier, syntes bestemor.

Etter hvert fikk Vognild spilleoppdrag på lokale bedehus. Da hjalp det å ha lært noter skikkelig siden han måtte spille «på bestilling».

Debut i 1946

Sitt første kirkeoppdrag fikk han som 16-åring i Lønset kirke, en drøy mil vest for Oppdal, 2. påskedag 1946. Samme år ble Stein Samdal organist i Oppdal og Johns nye læremester.

– Jeg tenkte jeg skulle lære meg pedalspill, så jeg spurte om det, men han sa vi kanskje skulle ta manualspillet litt grundigere først, sier John som medgir at han nok slurvet en del tidlig i karrieren. – Men Samdal var fenomenal til å undervise, så det ble orden på det, forteller han til Kristelig Pressekontor.

Nøkkel til kirka

Vi møter Vognild i Oppdal kirke, en korskirke reist i 1651, like vest for sentrum. En anekdote skal ha det til at kirka skulle ligge i Drivdalen, i retning Dovre, men noen bønder kjørte i stedet tømmeret dit kirka ligger nå, i Vangslia.

Vognild har nøkkel til kirka og øver når han vil. Akustikken mellom tømmerveggene er så som så, og kvaliteten på orglene har variert gjennom tidene, men han liker det nye.

– Vi har hatt noen dårlige orgler her, men nå har vi et dansk mekanisk sløyfeladeorgel med 24 stemmer, heldigvis. Det bærer godt utover i rommet.

Gammelorgelet sto på galleriet og tok seg godt ut, men musikalsk dugde det dårlig, ifølge Vognild. Da nyorgelet kom, ble det gamle gitt bort til organisten Espen Selbekk, som tar seg av slike problembarn og reparerer dem og som Vognild kaller «en fabelaktig organist».

– Klangmessig og teknisk var det gammelorgelet dårlig, sier han og forteller at han tidvis måtte krype inn mellom pipene for å plukke døde fluer ut av trompetstemmene.

Nifingret organist (89) berger salmekabalen
FORKORTET: – Fingeren er jo litt for kort, så jeg når ikke helt fram, sier organist John Vognild etter at han hadde et uhell med gressklipperen. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Da fingeren røyk

Hvis det er noe organister har bruk for, er det fingrene. Derfor var det langt fra ideelt at høyre pekefinger fikk hard medfart en sommerdag i fjor.

– I slutten av juli skulle jeg klippe plenen, sier han og forklarer detaljert hvordan han skulle fjerne gress som satt fast under klipperen. Resultatet var at kniven kuttet av det ytterste leddet av høyre pekefinger. Han klager ikke stort, men det er utfordrende.

– Fingeren er jo litt for kort, så jeg når ikke helt fram. Det er ikke helt bra. Og så er stubben litt for tjukk når jeg skal trykke ned en hvit tangent mellom to svarte.

Fingeren er også øm, så han går med en plasterlapp på tuppen for å gi den litt beskyttelse. Nå får trolig orgelveteranen en protese så alle fingrene blir like lange.

Sauebonde 

John har vært sauebonde mye av livet, som han var ætlet til. Først var han dreng. I 1959 overtok han farsgården. Men musikken har fulgt ham hele tiden, som hobby og etter hvert som fag. Etter landbruksskole og folkehøgskole, fikk han trang til å ta organisteksamen. Fra 1956 til -58 dro han på musikkskole i Trondheim en dag i uka og fikk eksamen med blant andre domorganist Ludvig Nielsen som lærer.

I et par tiår virket han som organist i Oppdal og nabokommunen Rennebu, dels som vikar, dels som ansatt. Etter kort tid som ansatt i Rennebu på 60-tallet, ble det for mye med både gårdsdrift og spilling, så han sa opp, og han mener han har vært mer på jordet enn i kirka.

– Det er interessant å være bonde, men jeg kunne ideelt ha ønsket at jeg hadde hatt mer tid til å spille, sier Vognild.

Les også om alenemoren som ble reddet av en engel på et bilverksted

Fra 1983 var han fast ansatt som organist i Oppdal og holdt det gående årtusenet ut før han ble pensjonist. Siden har han vært vikar. Organistsituasjonen har stabilisert seg i Oppdal og omegn det siste året. To organister er kommet til egnen, og ser ut til å slå seg til her. Det gjør organistnøden mindre akutt, men menigheten har fortsatt John i bakhånd. Det er bare å ringe, så stiller han opp. Ellers spiller han for tiden på pensjonisttreff og institusjoner.

– Vanedannende

28. november er Vognild 90, men det vil han helst ikke ha oppmerksomhet rundt.

– Jeg vil ikke ha feiring. Vi får vente til jeg blir 100, sier mannen som ikke er så altfor glad i oppmerksomhet og som bare såvidt er gått med på å bli intervjuet.

– Ingen feiring, altså, men du fortsetter å spille?

– Ja. Jeg spiller så lenge fingrene virker. Jeg håper jeg får beholde nøkkelen til kirka. Jeg har godt av å øve, og orgelet har godt av å bli brukt, gjerne hver eneste dag. Hvis ikke orgelet brukes, forfaller rørstemmene. Og det er nok å gripe fatt i hvis man ser med kritisk blikk på seg selv. Sjølkritikk er viktig. Kommer den bort, er man ille ute, sier han og understreker at han aldri kommer i mål: – Jeg blir aldri utlært, understreker Vognild og sammenligner musikk med tobakk.

– Det er vanedannende, og jeg er blitt avhengig. Den har det til felles med tobakken at bruken øker behovet.

SKREVET AV STEIN GUDVANGEN / KPK

Mer om
Lokalt, Musikk

LES OGSÅ

Annonse

Lag fantastisk Noahs ark-kake

Én hemmelighet gjør det hele så mye enklere:

20/06/2019 22:34